Vi kan lære mye over en kopp te

Noen refleksjoner omkring historien om "Te-selskapet":

Sara og moren hennes kom på besøk til meg fordi mor hadde behov for å snakke om noen utfordringer rundt Sara og hennes lek med andre barn. Jeg visste at Sara var sjenert og til tider usikker i nye situasjoner. Men hun kunne også være rimelig bestemt, hun hadde sterk vilje. Selv om vi hadde møttes før, var jeg ikke en av hennes nære voksne. Så jeg tok et bevisst valg da jeg bare hilste og trakk meg tilbake. Det er en god sosial ferdighet å hilse, så det er lurt at unger får erfaringer med det helt fra den spede begynnelse. Men i denne situasjonen og med hennes alder, var det ingen som stilte noe krav til henne. Bamser og dukker og kosedyr av alle slag, er gull verdt som mellomledd for å komme i kontakt. Jeg henvender meg ofte til kosedyr når jeg treffer unger som er forsiktige og ikke vil snakke. Med at bamse satt og ventet på henne flyttet vi fokus bort fra oss selv og over på han. I tillegg kunne jeg snakke både med han og gjennom han. Kosedyr er som unger, de finner på ting og spiser opp godsaker, slik som bamse hadde gjort. Lek og moro og tøys og latter appellerer til unger. Det er en ypperlig måte å møte dem på. Da jeg så at Sara hadde sluppet mammas hånd, skjønte jeg at vi var et skritt videre, hun hadde funnet en viss trygghet. Men jeg tenkte likevel at det var best å være forsiktig. Jeg snakket mest med bamse og mamma, og stilte spørsmål til henne som jeg tenkte det var lett for henne å svare på, for eksempel med et nikk i stedet for ord. Da jeg var på kjøkkenet og hørte henne snakke med mamma, holdt jeg litt igjen. Hun snakket når jeg var ute av syne. Naturlig nok. Da var det best å vente litt, slik at hun ikke ble usikker og avbrøt samtalen når jeg kom. Men så skjer jo det som bruker å skje med unger. De går inn i leken, de blir på en måte leken. Sara hadde fokus på bamse og var i samspill med han, hun hadde funnet en ro. Det fører igjen til at hun kan snakke med meg. Og det gjorde hun. Kommunikasjonen vår handlet om det hun lekte. Vi lot Sara være hovedpersonen i leken, slik at hun fikk drive leken frem slik det var naturlig for henne. Vi voksne gav henne innspill og anerkjennelse når hun viste omsorg og snakket fint til vennen sin. Da hun fikk beskjed om at det var tid for å gå hjem, kom en smule temperament og vilje til syne, i den jenta som var sjenert da hun kom. Ikke uvanlig det heller. I hukommelsen dukket det opp mange foreldre jeg hadde hørt argumentere i lignende situasjoner, inklusive meg selv. Så jeg tenkte vi måtte bruke en annen innfallsvinkel. Da hun ble spurt om å hjelpe til med kveldsstellet til bamse, endret hun fokus med en gang. Grunnlaget for kampen var borte. Hun avsluttet et hyggelig besøk med å overføre sin egen trygge og kjære kveldsrutine til bamse.